– Hva heter du egentlig?
Fotballåret 2020 ble et fullstendig uforutsigbart år. Mange start, stopp og endringer underveis gjør at kun en ting er sikkert: Dette blir et fotballår jeg kommer til å huske! For seniorfotballen på breddenivå ble året fullstendig utradert. Men som involvert i juniorfotball ble dette et fotballår jeg kommer til å huske, og en del kommer jeg også til å huske med glede! Ikke nødvendigvis på grunn av det sportslige, men pga de fantastiske ungdommene. Hvor forskjellige de er, hvor ulikt de har reagert på det 2020 har bydd på og for gleden de har vist av å være sammen i et lag. Tingene jeg setter høyt med lagidrett som samhold, fellesskap, være én bit i en større enhet og vennskap på tvers ulikheter ble forsterket etter et slikt år.
Sesongen 2020 begynte også fint. En fin juniorgruppe med et ok antall spillere og flotte treningsforhold innleid i den nye hallen på Fart. Eneste lille bekymring var den litt høye andelen siste års-juniorer og hvorvidt disse etter sommeren skulle flytte for skole og militæret. Det kunne gjøre det vanskeligere å stille lag til høsten. Men vi bestemte oss for å ta det som måtte komme. Lite anta vi da om viruset som var på vei!
Januar og februar ble fine treningsmåneder, som sagt med fine forhold. Litt sene treningstider, men takket være noen overårige så var det ok antall på øktene. Et par treningskamper fikk vi spilt og førsteårsjuniorene (2003) skled fint inn i gruppa. Det så bra ut. Så ble det bråstopp. Lockdown, hjemmeskole og forbud mot fellestreninger. Vi prøvde oss med noen oppfordringer om egentreninger, og en utfordring på beste egentreningsøkt dokumentert med video i Facebook-gruppa. Noen var kreative, andre tok seg en joggetur og en kombinerte styrketrening med å hjelpe bestemor!
På vårparten fikk vi lov til å møtes. Men måtte trene i små grupper på maks 5 spillere og minst 2 meters avstand selv innad i gruppa på 5. Vi vasket fotballene og utstyret mellom hver økt, og kun én person fikk røre konusene mellom hver vask. I begynnelsen var gleden over endelig å se lagkameratene så stor at dette gikk helt fint. Klubb, krets og trenere la hodene i bløt og prøvde å finne på morsomme ting å gjøre. Øvelser ble delt mellom klubber og trenere, og det ble mye søk på YouTube. Selvfølgelig erstattet ikke dette ordentlig fotballøvelser og ble etterhvert litt rart. Den våryre gleden av å se lagkameratene igjen gikk over, og gradvis gikk treningsoppmøtet ned.
Det ble ikke seriespill på våren. Ikke fikk vi spille treningskamper, og ikke en gang kamp på trening. Noen av spillerne var også klare på at dette ikke ga dem så mye glede, og de tok seg en pause. Helt på tampen av juni løsnet FHI på reglene og de under 20 år kunne trene med kontakt. Vi kastet oss rundt hentet inn det som kunne krype å gå av spillere. Noen hjemme på ferie og noen overårige så klarte vi å lage en internkamp med én innbytter på hvert lag! Tom stilte som dommer, vi brukte de hvite og de grønne draktene, lystavla, innmarsj, speaker og tilskuere! Det var helt magisk! Som vi hadde savnet dette!
Optimismen var igjen tent, og vi så frem til høstsesongen. Men det vi hadde fryktet i vinter med litt færre spillere til høsten slo til. Ikke fordi så mange hadde flyttet pga militæret og skole, men like mye fordi de som ikke syntes fotball med to meters avstand var så gøy, nå hadde funnet seg andre aktiviteter som de trivdes med. Før første serierunde måtte vi ta den tunge telefonen til Kongsvinger. Si at vi ikke klarte å stille lag. Vi søkte etter spillere, søkte disp på et par overårige, snakket med krets og gjorde det vi kunne. Til kamp to klarte vi fylle dommerkortet med 18 navn! Det var noen undrende «hvem er du?» blikk i garderoben, så en liten navnerunde måtte til. Vi tapte kampen mot Stange, men fant gleden og trua.
Med så fine gutter som vi hadde i Furnes, så var det ikke overraskende at kameratene som de klarte å hente meg seg også var fine ungdommer. Og da ble det en glede å kunne ringe Kongsvinger igjen, ogsi at «vi kjæm»! Med velsignelse fra direktøren og daglig leder så valgte vi å gå litt mot smittevernrådene. Vi ringte Roger`n og leide buss til Kongsvinger. For en tur det ble! Det vi tapte på smittevern vant vi tilbake på det sosiale. Og det var viktig, kanskje til og med helt avgjørende for resten av sesongen.
På banen hadde vi en taktikk som tok hensyn til at mange hadde dårlig treningsgrunnlag. Vi ledet 1-0, hang i tauene, kriget og kjempet, byttet inn og ut og fikk betalt i form av ett poeng. Og det var da, etter å ha tilbrakt en time sammen i buss, en time i garderoben og et par timer med oppvarming og kamp, at ordene falt på vei tilbake i bussen: – Hva heter du egentlig?
Da skjønte jeg at dette kom til å bli morsomt. Vi hadde fått en helt ny spillergruppe, mange nye lagkamerater, ny energi og en fornyet tro på at dette kunne gå. Men vi kjente hverandre litt dårlig! Så dårlig at vi i neste kamp skulle bytte inn en annen nykommer og ba han ta plass på høyre kant. Da kikket han på meg, og spurte: -Er det ikke bedre om jeg går på venstre i og med at jeg er venstrebent? -Hæ, er du?
Men nykommerne kunne spille fotball også. Flere av dem hadde egentlig sluttet med fotball. En hadde aldri spilt organisert fotball før! Men kunne traktere en ball med beina. Ved pause i første hjemmekamp, spurte han: -Vi må vel flytte flasker og utstyr over til den andre innbytterbenken? Han var vant til det fra håndballen.
Fremgangen på bana kom også fort. Treningsoppmøte var bra, og nå kunne vi navnene på alle lagkameratene våre! Vi skapte et samspill og hadde det morsomt. Etter 3-3 i første hjemmekamp, så vant vi resten hjemme. Og det nesten uten å slippe inn mål. Fin fotball spilte vi også, og det gledet Gaalaaspublikummet som etterhvert møtte i bra antall. De nye spillerne lærte seg seiersropet! Borteseierne uteble riktignok, men vi skrapte sammen nok poeng til en hederlig 5. plass av 12 lag. Ikke verst for et lag som var nære å trekke seg før første kamp pga for få spillere!
Fotballkretsen gjorde mye bra for at det skulle bli kamper. I mangelen av seniorfotball fikk vi ekstra gode dommere. Kretsen tillot etteranmelding av lag, først fikk 2000-årgangen lov å spille junior frem til den dagen de fylte 20 år. I og med at det ikke ble noen seniorfotball var det også bra nivå på juniorserien. På tampen av sesongen åpnet det også for at 00-gutta kunne være med selv om de hadde fylt 20. Det betydde at Kim, som hadde vært med å trent med oss hele året fra Fart-hallen, til Corona-økter. Han hadde litt misunnelig sett på de fleste kampene våre. Nå kunne også han spille kamp! Han fikk med seg den siste kampen borte mot Eidskog. Coach Helmersen med klar beskjed før kamp: -Du starter, og du spiller hele kampen! Det har du jaggu fortjent etter alle de treningene du har hatt uten å få spilt kamp. I ren Spielberg-regi, med kun ett par minutter igjen på klokka og på stillingen 3-2 til Eidskog var det selvfølgelig en utslitt Kim som utliknet. Det så kanskje litt dumt ut at et relativt betydningsløst 3-3 mål i siste kamp i 2. divisjon junior medførte jubelscener med banestorming og alle mann i ei mølje! Men det oppsummerte et rart år på en så fantastisk måte: Glede, samhold og kameratskap.
Tampen av året ble igjen stusselig. Romjul og nyttårshelgen er av mine personlige favorittperioder. Da kommer ofte mange av de «gamle» spillerne hjem på besøk. Mange av de tar kontakt og dukker opp på trening også. I år var det nok ekstra mange som så frem til litt fotballspill i den nye hallen. Et par rakk ei trening også i år, men en ny nedstenging satte en stopper for treninger og gjensyn.
2020 ble et langt år. Det ble denne oppsummeringen også, men takk for at du som leser holdt ut. Takk til spillerne, takk til støtteapparat og foreldre. Om sesongen ble lang og rar, så ble den minnerik! Og med slik ungdom så har jeg trua på at alt blir bra! Takk for det rare året, og godt nytt år!